Kule damer med Anicia S. Eriksson

23 år gamle Anicia S. Erikksom er forfatter og førskolelærer. Hun vokste opp i Stockholm i Sverige, sammen med moren og to yngre brødre. Hittil har hun fått én bok publisert – «Skammen är inte din» – både på svensk og engelsk. Hun er også ferdig med to andre bøker og er i skrivefasen på enda to nye bøker. Anicia skriver om oppveksten sin, hvor hun vokste opp med en alkoholisert far og sorgen som fulgte da han ble syk med kreft da hun var 11. Hun skriver også om da hun ble voldtatt i en alder av 18 år, og hvordan hun etterhvert fant kjærligheten og håp i mørket.

Anicia beskriver seg selv som å gå fra å være en jente med sosial angst, selvmordstanker, tung bagasje og dype traumer, til å bli en publisert forfatter med en rå og naken bok, som hun håper kan inspirere jenter til å snakke ut, droppe skammen og følge drømmene sine, uansett hvor mørkt livet til tider kan føles.

Her kan du lese om hvordan Anicia kom dit hun er i dag, og tipsene hun har til de som vil følge drømmen sin.

Hvordan starter du dagen på best mulig måte?
Jeg prøver å stå opp noen timer før jeg må dra til jobb. Jeg jobber fulltid som førskolelærer, så jeg prøver så godt jeg kan å presse inn litt tid til skriving og PR før og etter jobb. Jeg synes også det er veldig fredfullt å stå opp tidlig om morgenen, drikke den første koppen med kaffe og bare prøve å slappe av før jeg starter dagen. Å stå opp er ikke så gøy, men med en gang jeg er våken liker jeg virkelig godt tidlige morgener.

Hva gjør deg inspirert?
Skriving, uten tvil. Men noen ganger er det vanskelig bare å finne inspirasjon til å åpne PC-en. Så jeg har funnet ut at jeg blir mer inspirert av å lese om andres skrivevaner og hvordan de legger opp dagen sin. Jeg blir vel inspirert av andre mennesker.

Hvordan fikk du interessen for det du driver med i dag?
Det var en måte for meg å uttrykke meg selv på som ikke har vært mulig på noen annen måte. Skriving er for meg ren terapi, det handler om å ta alt kaoset i hodet mitt og få det ned på papiret. Skrive det som brev, rett foran meg. Det gir det mer mening enn når det bare sirkler rundt i hodet. Jeg har alltid slitt med å snakke om følelsene mine og å snakke åpent om det som skjer inni meg. Jeg har alltid hatt en slags blokade som har gjort det umulig for meg å snakke høyt om ting. Så skrivingen har vært den eneste måten for meg å få det ut på. Det har vært det eneste stedet jeg ikke har følt på den blokaden. Når jeg skriver føler jeg at jeg fullstendig kan slippe ut alle følelsene mine, uten restriksjoner. Det føles frigjørende, og jeg tror det har reddet livet mitt mange ganger. Skriving har vært sånn for meg helt siden jeg var et lite barn, det var min trøst i alt kaoset.

Hvordan kom du deg dit du er i dag?
Med profesjonell hjelp, men også med hjelp fra nære og kjære. Jeg ville ikke overlevd hadde det ikke vært for familien min, og jeg hadde ikke turt å søke hjelp om det ikke var for partneren min. Jeg skrev også mye da jeg var på mitt verste. Og det var slik skrivingen min ble til en bok. En bok som ble publisert i fjor og har fått meg til å vokse hundre meter som person, til å vise meg selv på mitt mest sårbare til verden. Det gjorde meg modig og førte til at jeg ikke følte skam. Og det gjorde meg stolt å se hvordan boken min også kan hjelpe andre.

Hva er det beste og verste med jobben din?
Å være forfatter er ikke min fulltidsjobb, men det er den jobben som ligger i meg 24 timer i døgnet. Jeg er konstant en forfatter i alt jeg gjør. Det absolutt beste er måten du gir mening av bokstaver, og setter dem sammen til ord og setninger som andre kan lese og føle hva enn de måtte føle av. Å ha en innvirkning på andre. Jeg føler det er en frihet i det å være forfatter. Det verste er presset jeg legger på meg selv. Jeg føler jeg alltid må være bedre, må være perfekt, må være god nok, og jeg blir aldri helt fornøyd med meg selv. I tillegg er det usikkerheten med jobben, at jeg ennå ikke kan leve av å skrive. Men uansett, jeg har lært at alt er til sin tid og jeg må lære meg at ting tar tid. At jeg ikke trenger å haste inn i alt.

Når føler du deg mest utenfor din komfortsone?
Når jeg er på boksigneringer og snakker foran andre. Det er skummelt, men det er også det som har gjort at jeg har vokst så mye. Jeg har lært at livet venter utenfor komfortsonen.

Her blir Anicia intervjuet av forleggeren sin på fjorårets bokmesse i Gøteborg.

Hvordan drar du deg selv opp når du føler deg nede?
Noen ganger er det veldig vanskelig, men jeg er blitt ganske godt kjent med meg selv. I dag er ikke mine verste dager halvparten så dårlig som mine «beste» dager var da jeg var på mitt verste. Det finner jeg trøst i, og også i det at jeg vet at uansett hva jeg føler så er det ikke permanent. Det kan endre seg om en time, en dag eller en uke, men det er aldri permanent. Jeg synes også det er viktig å la meg selv føle hva enn jeg føler. Det er ikke farlig å føle seg trist, nede eller engstelig. Det er en del av det å være et menneske. Hvis det er håndterbart og ikke påvirker hele livet til den grad at jeg trenger profesjonell hjelp, er det helt naturlig og greit å ikke ha det bra hele tiden.

Er det noen du ser opp til?
Jeg ser opp til mange mennesker. Mamma, bestemor, brødrene mine, partneren min. Åh, jeg ser sånn opp til dem, er så glad i dem og finner styrke fra dem. De er lysene som leder vei. Jeg ser også opp til kusinen min, Elina, som også er forfatter med tre publiserte bøker. De kjære vennene mine, kollegaene mine. Forleggeren min! Jeg har mange inspirerende mennesker i livet mitt.

Hvilke kvaliteter setter du pris på hos andre?
Snillhet først. Empati, alltid.

Hva er viktig for deg for å føle deg bra i hverdagen?
Bruke tid med familien og å skrive. Å starte dagen så rolig som mulig og redusere stress.

Hva har vært dine største usikkerheten når det kommer til karrieren din, og hvordan overkom du dem?
Hvor skal jeg starte? Jeg har alltid følt at jeg ikke er bra nok, at alle andre er en bedre skribent enn meg, at jeg er «ingen», at jeg ikke en gang bør prøve å skrive fordi jeg ikke er god til det. Jeg var ekstremt usikker da min karriere som publisert forfatter startet for et år siden. Faktisk så mye at jeg var redd for å i det hele tatt poste noe om boken på sosiale medier. Redd for at folk skulle tenke jeg var irriterende eller dum, redd for hva andre tenkte om meg. Jeg er det fortsatt, og jeg føler fortsatt det er vanskelig å vise arbeidet mitt på sosiale medier eller snakke om det i virkeligheten. Jeg føler jeg skryter. Jeg har ikke overkommet det helt, jeg tror egentlig aldri jeg vil det – vi har alle usikkerheter. Jeg føler likevel at jeg har overkommet usikkerhetene i den grad at de ikke stopper meg fra å gjøre det jeg vil, de kontrollerer meg ikke lenger. Jeg tror det eneste som faktisk fikk meg til å komme forbi det var å gjøre akkurat de tingene som gjorde meg usikker, å gjøre de tingene jeg var aller mest redd for. Jeg lærte at folk faktisk setter pris på arbeidet mitt, og ingen har sagt at jeg er irriterende eller høy på meg selv eller en totalt idiot. Og uansett om de gjorde det så ville ikke det automatisk betydd at det er sant.

Fortell oss om noe du er stolt over å ha oppnådd:
Boken min «Skammen är inte din» ( «Not your shame» på engelsk). Jeg er så stolt av den.

Har du et motto du lever av?
Skammen er ikke din å bære, ikke skylden heller.

Hva er ditt beste tips til noen som vil følge drømmene sine?
Bare gjør det. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men du er nødt til å prøve. Jeg vet at det er en liten stemme i hodet som prøver å overbevise deg om at du ikke kan gjøre det, at du ikke skal kaste deg selv ut i det. Den stemmen tar feil, og du er nødt til å prøve. Små steg av gangen. Du kan gjøre så mye mer enn du er klar over, jeg lover. Jeg er et levende bevis på det. Jeg trodde ikke jeg kunne gjøre noe, jeg trodde ikke sekund på meg selv, men her er jeg – en publisert forfatter med flere bøker på vei. En overlever av mental sykdom og voldtekt. Du kan gjøre så mye mer enn du tror. Bare prøv det!

Hva er ditt beste råd til folk som vil leve sitt beste liv?
Å ikke gå på akkord med dine egne grenser, og ta vare på deg selv og din mentale helse. Resten er veldig individuelt, men glem aldri at du betyr noe og at ingen har rett til å trå på deg. Noensinne.

Følge Anicia på Instagram: @aniciaeriksson

Del dine tanker i kommentarfeltet